Ny bok – Strikk til dei aller minste nøstebarna

Endelig kan jeg holde boken i hendene. Det er alltid en skrekkblandet fryd over å få første eksemplaret av en ny bok. Ble den slik en har sett for seg, hvordan er trykken, har bildene blitt bra, ja det er mange spørsmål som surrer rundt i hodet. Et bokprosjekt er en lang prosess fra tanker og ideer til en ferdig bok.
For meg er dette den viktigste boken jeg har skrevet, for det dreier seg om at våre aller aller minste skal få varme klær og tepper. Derfor var spenningen ekstra stor, samtidig er det et felles prosjekt i heimen da min fotograf mann, Geir har tatt alle bildene.

Selv syntes jeg dette var et så godt prosjekt med tanke på hva som ikke fantes fra før at jeg ønsket å lage en bok. Så for første gang søkte jeg om stipend fra «faglitterære fond». Stor ble overraskelsen da jeg mottok en hyggelig mail for snart 2 år siden, om at jeg var innvilget et stort stipend for å skrive boken. Men aller størst syntes jeg det var at de for første gang ga stipend til en strikkebok, og at de skjønte både behovet og verdien av en slik bok.

Ingen bøker blir til i et stort sort rom, det er mange inspirasjons kilder og ikke minst flotte samtalepartnere. I og med at jeg hadde lett etter oppskrifter og ikke fant noen, så måtte jeg prøve å finne noen kilder jeg kunne spørre ut. Jeg fant Else Marie Gundesbø via FB-gruppen til Amandaprosjektet som jobber på Nyfødtintensiven på Rikshospitalet. Hun sa ja til å møte meg en kveld før hun skulle på nattevakt. Så der møttes vi og jeg kunne spørre henne ut om alt jeg lurte på… og det var ganske mye! Men de hadde også et ønske om hva de de minste kunne trenge og det var en liten «pose». Som Else Marie fortalte at de minste liker godt hudkontakt og den får de mest ved å ha sine bare ben. Men det får de jo ikke når de får på en sparkebukse, men i en pose. Samtidig som hun fortalte at de også likte å strekke ut bena og møte litt motstand, dette vill de få i en slik pose. Så posen på bildet over er konstruert etter disse ønskene fra ansatte på Riksen.

Til denne boken som mange av mine andre bøker har jeg hatt fantastisk hjelp til å strikke modeller. Min søster Bente Fevang, svigerinne Tone Christensen, to flotte damer jeg har blitt kjent med via Amandaprosjektet, Elise Øvrebø Meling og Monica Nordmo og ikke minst Liss Aspvik fra høye nord er de som har strikket mange av modellene og samtidig kvalitetsikret oppskriftene. Tuuuusen takk alle sammen.

Av erfaring så vet jeg at mange som vil komme til å strikke fra denne boken, sitter på et sykehus et eller annet sted i landet og ikke alltid har mulighet til å oppsøke strikkehjelp når en står fast. Derfor har Geir og jeg laget noen videoer som viser hvordan enkelte ting gjøres. Med håp om at alle skal kunne komme i mål. Den lukkede kanten som du ser på bildet over er bl.a. en av videoene som kommer. Det samme med hvordan man både strikker og hekler snorer disse er i hver sin video. (Videoene er ennå ikke lagt ut, men kommer i løpet av kort tid, må redigeres ferdig 😉 ).

Garnet som er brukt i boken kommer i fra Nøstebarn, jeg lette lenge etter det beste en liten kropp kan få på og rundt seg. Etter hvert ble jeg oppmerksom på Silkeull fra Nøstebarn, dette garnet er naturlig farget uten tungmetaller. Samtidig som både ull og silke er av ypperste kvalitet, noe som også er viktig til disse små som ikke alltid tåler like mye som oss voksne.

Selv har jeg vært engasjert i Amandaprosjektet i snart 5 år, faktisk før tvillingene ble født.
Når Samlaget (som gir ut boken) kom og fortalte meg at de ville gi kr. 5,- for hver solgte bok til Amandaprosjektet, ble jeg jublende glad! Tusen takk Samlaget, dette er fantastisk!

Mitt store ønske er at mange får glede av boken. Jeg vet at det kan være en tøff tid å sitte ved en sykeseng og ikke kunne gjøre noe annet enn å bivåne flinke sykepleiere og leger.
Da er det godt å ha noen strikkepinner i hendene og gi sitt lille bidrag til en ny verdensborger på den måten!

Alt godt, hilsen Tove og Geir